Vertriebsbüro in Frankreich

Vi har bodd ved foten av Larzac i over 20 år.
Siden 2010 har vi hatt kontoret vårt «direktemang» der oppe.

«DER LARZAC» var på 70-tallet en myte, knyttet til et område som i sin avsidesliggende beliggenhet og villskap best kan sammenlignes med Schwäbische Alb. Men ettersom det ikke er noen svabere på Larzac, men franskmenn som var truet av revolusjon, kan historien der ikke sammenlignes med et svensk påfunn; snarere ble historien i 1999 en alvorlig realitet da en McDonald’s i Millau ble revet ned.

Larzac, med sine nesten 800 meter over havet, er ett av de mange slettene i det sørvestlige Frankrike, kun tre timers kjøretur fra Barcelona. Her begynner den karakteristiske uttalen av den rullende spanske «R»-en. I mai blomstrer fantastisk vakre orkideer langs veiene og på steinete enger, og herfra kommer den verdensberømte Roquefort-osten.
Tåkete novemberdager midt på sommeren er ikke uvanlige. Det samme gjelder strålende blå himmel i en sta februar. Regnvegger som dannes på få sekunder kan jage bort en høysommervarme som har vart i flere dager. Raskere enn man kan tro, blir en duskregn til snø, og før man vet ordet av det, sklir til og med sauene på glatt is foran kontoret.

Folket her er særegent, tilbakeholdent, stolt og arbeidsomt. De begavede barna dro tidligere til presteseminaret i Rodez, mens de andre fulgte familietradisjonen som alltid, enten som gjeter, landarbeider, i kjellere i Roquefort eller, om det måtte være, som løsgjengere på «Grande Café» eller «Chez Albain».

I dag virker alt å være litt annerledes. Kanskje finner man en stilling ved Millau-viadukten, i reiselivsbransjen eller «likevel noe» i Roquefort.
Bare én ting forblir den samme: alle er til syvende og sist glade når barna og barnebarna har funnet seg en jobb i det fjerne Paris, og dermed er slitene med det karrige livet i det fattige departementet Aveyron over (i det minste for den egne familien). Som en sidebemerkning er det interessant å vite at en stor del av de parisiske bistroene er i hendene på «utvandrere» fra Aveyron. Det lokale kjøkkenet har et utmerket rykte, for det stort sett uberørte landskapet gir livsnødvendigheter som nå har blitt en luksus: steinsopp, kastanjer, sauost, lammekjøtt, skogsbær og vilt.

Høysletten har i århundrer blitt feid ren av vindene. Det finnes ingen trær, bare lave busker. Det finnes derfor heller ingen fruktbar jord, bare steinete områder. Ingenting gir beskyttelse, ingenting er beskyttet. Vinden suser rundt ørene våre, driver tårene i øynene våre og alt levende inn i fjøset og huset.

Da den franske regjeringen på 1970-tallet lette etter steder for militære øvelser, falt valget raskt på Larzac. En forlatt region hvor eiendommene ofte bare var i hendene på barn og barnebarn som bodde langt unna i de store byene. De lokale bøndene slet seg gjennom med nød og nøysomhet, avhengige av de store meieriene i Roquefort-industrien.
Slik så de daværende demonstrantene på det.
30 år senere er deres visjon om et uavhengig landbruk på stedet synlig og «tilgjengelig» i økologiske butikker. Men mer om det senere.

Som det ofte er i livet, var det også den gang noen bønder som ikke ville tolerere utvidelsen av den allerede eksisterende militærsonen. Den statlige planen gikk ut på at hele Larzac skulle bli et militært sperreområde. Man skulle ikke lenger kunne kjøre gjennom «dødens treningsleir» («champ d’entraînement pour la mort»), men måtte «sirkulere» i et stort område utenfor.
Men dette var ikke den største bekymringen; mye verre var erkjennelsen av at et naturområde skulle bli en krigssone.

Før innbyggerne i landsbyen La Cavalerie og resten av befolkningen rakk å reagere, hadde Paris allerede kjøpt opp store deler av området og blitt den største eieren av et uberørt naturområde – ikke for å bevare det, men for å omdanne det til en krigsverden.

I 1971 begynte den legendariske mobiliseringen, en ettervirkning av 68-bevegelsen. Hundrevis strømmet til Larzac, overnattet i telt, reiste en demonstrasjonslandsby og okkuperte landet. Man ble så lenge man hadde penger eller ferie, og noen ble til motstanden var befestet. I Tyskland deltok vi ivrig i demonstrasjoner for et «fritt Larzac». Kjernen, Larzac-pendlerne, holdt oss oppdatert på regelmessige informasjonskvelder.
Selv var jeg midt oppi det hele, den gang i Heidelberg, selv om jeg (ærlig talt) ikke egentlig visste hvor Larzac lå. I den tidens virkelighet var Sør-Frankrike en eventyrreise langt borte.
For medløpere som meg hadde skjebnen visstnok en mer radikal plan i bakhånden. Og dermed har jeg havnet her, sannsynligvis som den siste gjenlevende fra Heidelberg-initiativet «For et fritt Larzac».
I tråd med Larzac-mottoet «For et fritt liv» har vi i årevis slitt og strevet, investert enormt mye tillit og arbeidskraft i en selvstendig tilværelse, og klart å ta frihetsspranget i dette særegne landskapet med sin egenartede historie.

Men vi er ikke alene – historien fortsetter:
Inntil utvidelsesprosjektet for militærleiren ble oppgitt i 1981, hadde den franske staten kjøpt opp 6 300 hektar land, fordelt på 12 kommuner. I mellomtiden – etter 10 år med konflikt – hadde mange av demonstrantene og motstandsfolkene på Larzac slått seg ned, funnet seg en jobb i Millau (som Michèle Vincent som leder av bybiblioteket), hadde sammen med medkjemperne stiftet et ostekollektiv (som André Parentie, hvis sauost selges som en spesialitet i tyske økobutikker) eller til og med gjort karriere i europeisk politikk (som José Bové).
Sammen med bøndene som hadde deltatt i motstanden og gårdsokkupantene på de eiendommene militæret hadde kjøpt opp, ble det stiftet et forvaltningsselskap (SCTL). Etter hard kamp med Forsvarsdepartementet ble avtalen tidsbegrenset til 30 år. Denne fristen utløp i 2013 og ble forlenget takket være de fortsatt aktive «larzacianerne»: «the show goes on», og Larzac forblir et forbilde for gjenoppliving og bevaring av et unikt landområde.
Selv om dette paradisiske området ligger like ved siden av den høyteknologiske Millau-broen, gjennomskåret av en motorvei og oversvømmet av turister, er det fremdeles et levende bevis på at bærekraftig landbruk kan gå hånd i hånd med moderne samfunn. Unge bønder kan leie seg inn på en gård og drive den frem til de går av med pensjon. Deretter finner man sammen med styret for de 85 tilknyttede medlemmene en løsning for tiden etterpå. Også dette prøver man å ordne.

Den andre foreningen (GFA), som vokste ut av protestbevegelsen, hadde som mål å kjøpe opp jordbruksarealer for å «snappe dem rett foran nesen» på militæret. Det kjøpes fortsatt regelmessig inn mer land (1 200 hektar hittil). Dermed får flere bønder muligheten til å slå seg ned på Larzac uten egen finansiell investering, men også uten eierandel, for hvert nytt kjøp tilhører også fellesskapet.

Mange av gårdene har nå gått over til økologisk drift. Vi besøkte osteriet «Bergers du Larzac», som tilhører foreningen, i 1993 sammen med Hermann Beer og Bruno Schilcher, og la grunnlaget for et senere samarbeid. I dag er osteriet vår nærmeste nabo.

Livet på Larzac har gått litt i glemmeboken; de daværende militante fra Heidelberg har kanskje gått av med pensjon eller utvandret.
Det som er igjen, er en livskultur som har klart å overleve inn i det 21. århundret. Utbyggingen ble stoppet, og resten av Larzac ble overlatt til lokalbefolkningen og de stridende partene. Militærleiren er i dag en europeisk militær treningsleir. Noen ganger blir det fortsatt skutt der, eller så skyter de opp lysraketter om natten. Lokalbefolkningen, altså vi, kan for eksempel delta på sportskurs i selve leiren.
Samlivet fungerer.
Prosjektet til militærmotstanderne har rørt meg dypt, for det lever, skaper livskvalitet og arbeidsplasser.
Uten at de vet det, kjøper de i dag økologiske produkter fra sin tid med timevis av opprør, og støtter på den måten prosjektet fra sin ungdom.
Å vite dette gir kanskje noen av oss tilfredshet og glede, og det er også meningen med dette brevet fra en osteselger på Larzac.